Utifra denne forsamlingen gikk Titus Labienus frem,
han begynner
å snakke og diskutere med Vatinius, men forkaster t
ale om fred. I
midten av denne talen avbrytes de brått av utallige
kastede spyd,
beskyttet av soldatenes våpen overlever han; likeve
l blir mange
skadet, blant disse Cornelius Balbus, Markus Plotiu
s, Lucius
Tiburtius, og noen centorioner og militiærtribuner.
Da roper
Labienus: " Slutt derfor å snakke om en avtale, for
det kan ikke
være noen fred med oss hvis ikke Caesars hode blir
bragt til oss."
Igjen avslørte Caesar mer for oss enn han hadde ten
kt om Labienus og han er bevisst vag på et
par områder. Labienus gikk ut av forsamlingen for å
føre forhandlingene på optimatenes og
Pompeius’ vegne. Dette var ikke for hvem som helt å
gjøre. Labienus var kanskje vant til å ha
en innflytelsesrik posisjon, men han var også godt
kjent med hærens hierarki og ville ikke
funnet på å ta seg til rette uten tillatelse. Labie
nus hadde med andre ord en tilsynelatende høy
posisjon og tillit hos Pompeius. Dette inntrykket b
lir raskt feiet bort dersom man vurderer
situasjonen. Pompeius var ingen nybegynner og viss
te også å utnytte situasjonen. Han må ha
vært klar over at forhandlinger mellom Caesars
legatus
og Labienus ikke ville oppfattes som
annet enn ren provokasjon. Jeg har nevnt tidligere
at Caesar også visste at Labienus hadde et