Med musikk
Det er ganske spennende – hvorfor opplever man at noen apparater har det der ekstra som skiller klinten fra hveten? S1 har det. Her stiger du inn i musikken på den spesielle måten som gjør at hårene gjerne reiser seg på armene. Akkurat det er det som har gjort at jeg selv har investert dyrt i et par høyttalere som kan akkurat dette. Og det er kanskje akkurat det at hårene kan reise seg på armene som er forskjellen på hva som er virkelig bra i motsetning til det som bare er bra.
Magico-s1-oppslag
Lydbildet er stort og overraskende veldefinert med en dyp og svart bakgrunn. Det tyder på at høyttalerne har gjennomgående lav forvrengning, jo renere det blir desto svartere og dypere bakgrunn. Helt etter min smak. Det betyr også at diskanten er veltilpasset med mengder av detaljer, men ingen som ikke skal være der. Domediskantene har virkelig utviklet seg de senere årene.
S1 angis å gå ned til 32 Hz og har virkelig fin kropp, ikke like fin som storebror S5, men tilstrekkelig for at du skal kunne oppleve musikernes varme og sjel på alvor. Det er en ren, fast og distinkt bass som kan slå til ordentlig, med andre ord, den er kjapp.
El Cid med Leftfield frekvensfeide seg gjennom høyttalerens register helt ned til den laveste bunnen på en måte som bare de aller beste høyttalerne kan klare. Til tross for det er dette ingen direkte bassterk høyttaler, men mer slank enn tung i gjengivelsen.