Henrettelse av krigsfanger var ikke noe som forekom
ofte i den romerske hæren, men var
heller ikke uvanlig eller noe spesielt å skrive om.
Det er to ting som gjør dette tilfellet spesielt.
Det var her snakk om romerske borgere tatt til fang
e av romerske borgere, og de hadde derfor
rett til å få sin sak hørt i en rettssak.
243
Disse fangene var i tillegg veteraner i Caesars hæ
r, noe
som skulle tilsi at de hadde vært under Labienus’ k
ommando bare noen år tidligere. Etter all
sannsynlighet kjente Labienus flere av ansiktene på
dem som han nå tok livet av med kaldt
blod. Dette er også et indisium på at Labienus virk
elig var ute etter å vise lojalitet ovenfor sin
nye ledelse og ikke minst vise sin avsky for Caesar
, hans sak og alle som støttet han.
Labienus gav ikke opp smiskingen med Pompeius, noe
Caesar tydelig satte stor pris. Det må
ha vært gledelig for han at Labienus hadde probleme
r med å bli tatt inn i den innerste sirkelen.
Han hadde riktignok den samme posisjonen som før på
papiret, men var ikke nærheten av den
samme innflytelsen og makten som tidligere. Det sis
te vi får høre om han fra Caesar er før det
store slaget ved Pharsalus (moderne Farsala). Pompe
ius forklarte ovenfor senatet og
concilium
(krigsrådet) hvordan han hadde tenkt å slå Caesar,
nesten uten å spille en dråpe
blod. Deretter ble ordet gitt til Labienus: