Japanturné - blogg 3
Ingrid Røynesdal rapporterer
Japanblogg 3:
Kulturen knyttet til klapping på konserter er en helt annen i Japan enn hjemme. Japanerne klapper i minst fire forskjellige dynamiske nivåer:
1) Når orkestret kommer inn – middels sterkt.
2) Når solist/dirigent kommer inn og snur seg mot publikum – sterkt.
3) Når solist/dirigent har spilt og vender seg mot publikum, eller når enkeltmusikere i orkestret blir løftet frem – veldig sterkt.
4) Når solist/ dirigent går ut igjen – nokså svakt.
Og det er ikke grader av lydnivåer som vi her snakker om. Klapping synes som en høyst kollektiv øvelse, presist skiftende fra ett lydsjikt til et nytt, og på en måte som nærmest oppleves regissert. Fascinerende.
I går spilte vi konsert i Hiroshima – en by som er kjent for ”the worst of reasons” som det står i guideboken vår. Her var engelskkunnskapene noe mindre, men høfligheten, velviljen og vennligheten like stor. Konsertsalen – et slags 1950/60-talls bygg med tepper på alle gulv – var tørrere og noe mer krevende enn i de andre salene vi til nå har spilt i. Men entusiasmen var like stor, og i salen var det ekstra morsomt å se at det en sen fredagskveld satt flere skoleklasser i sine skoleuniformer som så ut til å la seg begeistre av det de hørte. Vår klaversolist, Alice Sara Ott, kvitterte med sobert Chopinspill som ekstranummer, og orkestret måtte til med Brahms Ungarsk dans nr. 6 før publikum ville gå.
Det er lite kritikker å få er borte. Tydeligvis er det ikke vanlig å anmelde konserter. I følge dem som kjenner samfunnet her, lages det alltid bare omtaler fra konserter, det skrives ikke kritisk anmelderi. Men begeistringen er stor overalt, autografjegerne mange, og når vi kjører fra konsertsalene i orkesterbussene, står publikummere på fortauskanten og vinker entusiastisk.
I dag bærer det videre med høyhastighetstog til matinékonsert i Kobe, og i morgen, søndag, er det fridag i Kyoto. For flere av musikerne i orkestret er denne Japan-turneen siste turné før pensjonsalder. Det kommer nok heller ikke til å gå upåaktet hen ikveld.
Japanturné - blogg 3
Ingrid Røynesdal rapporterer
Japanblogg 3:
Kulturen knyttet til klapping på konserter er en helt annen i Japan enn hjemme. Japanerne klapper i minst fire forskjellige dynamiske nivåer:
1) Når orkestret kommer inn – middels sterkt.
2) Når solist/dirigent kommer inn og snur seg mot publikum – sterkt.
3) Når solist/dirigent har spilt og vender seg mot publikum, eller når enkeltmusikere i orkestret blir løftet frem – veldig sterkt.
4) Når solist/ dirigent går ut igjen – nokså svakt.
Og det er ikke grader av lydnivåer som vi her snakker om. Klapping synes som en høyst kollektiv øvelse, presist skiftende fra ett lydsjikt til et nytt, og på en måte som nærmest oppleves regissert. Fascinerende.
I går spilte vi konsert i Hiroshima – en by som er kjent for ”the worst of reasons” som det står i guideboken vår. Her var engelskkunnskapene noe mindre, men høfligheten, velviljen og vennligheten like stor. Konsertsalen – et slags 1950/60-talls bygg med tepper på alle gulv – var tørrere og noe mer krevende enn i de andre salene vi til nå har spilt i. Men entusiasmen var like stor, og i salen var det ekstra morsomt å se at det en sen fredagskveld satt flere skoleklasser i sine skoleuniformer som så ut til å la seg begeistre av det de hørte. Vår klaversolist, Alice Sara Ott, kvitterte med sobert Chopinspill som ekstranummer, og orkestret måtte til med Brahms Ungarsk dans nr. 6 før publikum ville gå.
Det er lite kritikker å få er borte. Tydeligvis er det ikke vanlig å anmelde konserter. I følge dem som kjenner samfunnet her, lages det alltid bare omtaler fra konserter, det skrives ikke kritisk anmelderi. Men begeistringen er stor overalt, autografjegerne mange, og når vi kjører fra konsertsalene i orkesterbussene, står publikummere på fortauskanten og vinker entusiastisk.
I dag bærer det videre med høyhastighetstog til matinékonsert i Kobe, og i morgen, søndag, er det fridag i Kyoto. For flere av musikerne i orkestret er denne Japan-turneen siste turné før pensjonsalder. Det kommer nok heller ikke til å gå upåaktet hen ikveld.
翻訳されて、しばらくお待ちください..
